Den glemte koblingen - Hvorfor min generasjon distanserte seg fra Israel

Jeg, og kanskje mange kristne i min generasjon, har distansert oss fra det jeg har opplevd som et overdrevent fokus på Israel. Jeg har rynket på nesen av Israelsflagg på scenen i menighetslokaler, folk som blåser i sjofar iført israelske skjerf, og den konstante oppfordringen til å be for Israel uansett hva som er tema på bønnemøtet. Jeg har reagert på mennesker som stadig reiser til Israel uten å være særlig involvert i misjon og som støtter Israel politisk uansett hva landet gjør.

For noen har dette blitt en usunn praksis som fjerner fokuset fra personen Jesus og utbredelsen av evangeliet. Bevisst eller ubevisst har jeg distansert meg fra disse tingene uten egentlig å endre min teologi. Jeg har hele tiden trodd at jødene fortsatt er Guds folk, at opprettelsen av staten Israel i 1948 var en oppfyllelse av bibelske profetier, og at Gud fortsatt har en plan med jødene.

Selv om jeg ikke har hatt noen «anti-Israel-teologi», har jeg i praksis levd i reaksjon på noe jeg mente gikk for langt. Konsekvensen er at både jeg og menigheten har havnet i den motsatte grøften og blitt ubalanserte selv. Slik blir det alltid når man handler i reaksjon på andres holdninger i stedet for å ta utgangspunkt i Skriften. I praksis har vi totalt utelatt denne dimensjonen av den kristne troen. Resultatet er at jeg frem til i fjor, etter 24 år som forkynner, bibelskolelærer og leder, aldri har undervist om Israel. Jeg har aldri vært i Israel, og jeg har aldri bedt for Israel, verken alene eller i et bønnemøte. Selv om jeg aldri har vært en erstatningsteolog i teorien, har jeg vært det i praksis.

Jeg tror fortsatt at vår forkynnelse og praksis skal være sentrert rundt Jesu død og oppstandelse for alle mennesker og utbredelsen av evangeliet til alle folkeslag. Men de siste årene har jeg begynt å våkne litt etter litt for at budskapet om Israel også har en plass hvis vi skal «forkynne hele Guds råd» (Apg 20:27).

Min «oppvåkning» startet da vi som menighet flyttet inn i Evangeliekirken i Bergen. Maran Ata-menigheten i byen tok kontakt med oss og spurte om vi var interesserte i en sammenslåing. De var en liten gruppe eldre mennesker med sitt eget menighetslokale, mens vi i Jesusfellesskapet var en menighet med mange unge familier, men uten fast lokale. Vi hadde en fantastisk prosess og ble etter hvert én menighet.

I forbindelse med sammenslåingen og innflyttingen gikk vi sammen om å renovere lokalet. Under prosessen ble både den gamle talerstolen og sangbøkene ryddet bort. Men så kom spørsmålet: Hva skulle vi gjøre med Israelsflagget som stod på scenen?

Rent visuelt ville jeg helst ta det bort – jeg syntes det så rart ut å ha det stående der. I hele menighetens historie hadde vi aldri vurdert å sette opp et Israelsflagg. Men da spørsmålet først ble stilt, kjente jeg at jeg måtte begynne å forholde meg til hele Israel-tematikken. Det ble tydelig for meg at jeg hadde unngått dette i mange år. Til slutt ble flagget stående. Det er én ting aldri å ha et Israelsflagg på scenen – det står ingenting i Bibelen om det. Men å aktivt fjerne det føltes som en proklamasjon mot Israel. Det hadde jeg ikke ro for.

I tiden etter har jeg kjent på et behov for å dykke dypere ned i dette temaet. Etter terroraksjonen 7. oktober og krigen på Gaza har vi blitt tvunget til å forholde oss til dette. Med det sterke trykket i mediene, palestinademonstrasjoner, plakater overalt i byen og en økende antisemittisme har jeg måttet revurdere min tilnærming. Etter 7. oktober har jeg stadig sett videoer på Instagram Reels med rent jødehat – ikke bare kritikk av Israel, men videoer der jøder sammenlignes med rotter og pengegriske djevler. Dette har jeg aldri sett før, annet enn i dokumentarer om Nazi-Tyskland. Det er en åndelig dimensjon i dette som vi ikke kan ignorere.

Så hvordan skal vi hedningekristne forholde oss til Israel og jødene i dag? Jeg foreslår at vi ikke begynner med politikken, men heller fokuserer på arven og den åndelige koblingen til det jødiske folk. Det kan være nyttig å minne oss på at Jesus og alle apostlene i Det nye testamentet var jøder. Alle de gammeltestamentlige historiene vi setter pris på, samt evangeliet, kom fra dem. Vi kan ha godt av å ta noen steg bort fra den eurosentrerte og etter hvert amerikasentrerte kristendommen. Jesus sa at «frelsen kommer fra jødene» (Joh 4:22b), og evangeliet er for «jøde først og så greker» (Rom 1:16-17) – og etter hvert også for nordmenn.

La oss ikke være arrogante, men anerkjenne at fedrene, løftene og paktene tilhører dem (Rom 9:4-5), og at vi ved Guds nåde har blitt koblet på dem (Rom 11:17-24). De er fortsatt utvalgt og elsket av Gud for fedrenes skyld (Rom 11:28-29). Jeg tror dette verset er en nøkkel:

Rom 15:25-27: Men nå drar jeg til Jerusalem med hjelpen til de hellige der. For menighetene i Makedonia og Akaia har besluttet å samle inn en gave til de fattige blant de hellige i Jerusalem. Ja, de har besluttet det, og de står også i gjeld til dem. For har hedningene fått del i de åndelige godene deres, skylder de også å hjelpe dem med materielle goder.

De første hedningekristne i Europa forsto at de hadde en takknemlighetsgjeld til jødene. Dette fikk et praktisk uttrykk gjennom innsamling av midler for å hjelpe de fattige kristne i Jerusalem. Guds menighet i Norge har en lang historie med kjærlighet til det jødiske folk. Jeg tror min generasjon og de som er yngre, trenger å ta opp denne stafettpinnen. Vi må vende om fra å leve i reaksjon mot det som har vært rart eller usunt, og heller modellere hvordan vi kan gjøre dette på en sunn måte for en ny generasjon.

Behovet for apostoliske menigheter

Menigheten er nøkkelen til å bringe Guds rike til verden, og apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere er nøkkelen til å utruste menigheten for dette oppdraget.

Etter Jesus døde og sto opp igjen gav han misjonsoppdraget til sine disipler og sa: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!» (Mark 16:15). Gud ønsket ikke bare å bruke de tolv første apostlene, store evangelister eller dem med et spesielt misjonskall; alle kristne er sendt ut for å være vitner i vårt eget land, nabolag, på arbeidsplassen og studiestedet.

Dette har blitt forkynt mye de siste tiårene, men et viktig element har blitt hoppet over. For at Guds menighet skal være utrustet til å gjøre sitt oppdrag trengs tjenestegavene å være på plass. I Efeserbrevet 4:11-12 står det: «Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme».

Disse tjenestene – apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere – er kalt av Jesus Kristus og gitt av ham til sin menighet. Det står ingenting i Det nye testamentet om at disse funksjonene skulle opphøre, verken da de første tolv apostlene døde eller da Skriften ble samlet. Tvert imot, i vers 12 står det at disse tjenestene skal fortsette «inntil vi alle når fram til enhet i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet». Vi har ennå ikke nådd dit.

Jeg tror det er en direkte sammenheng mellom hvor mye vi gir rom for disse tjenestene og hvor utrustet, sterkt og modent Guds folk blir. Menigheten er nøkkelen til å bringe Guds rike til verden, og apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere er nøkkelen til å utruste menigheten for dette oppdraget.

Apostlenes rolle

I Det nye testamentet ser vi mange eksempler på hvordan apostler bidro til menighetens vekst og lederskap. De tolv første apostlene står sentralt, og Paulus ble anerkjent som apostel i tillegg til dem. Skriften nevner også andre som ble regnet som apostler, som Barnabas (Apg 13:50, 14:4, 14:14), Silas (1. Tess 1:1, 2:6) og Jesu bror Jakob (Gal 1:19).

Apostlenes rolle var å forkynne evangeliet på stadig nye steder, bekreftet med tegn og under. De etablerte nye menigheter, ledet dem, identifiserte nye ledere og innsatte dem som eldste. Apostlene hadde mange medarbeidere som de sendte for å styrke menighetene, og de fulgte dem opp gjennom brevskriving og besøk. De underviste Guds ord, konfronterte når det var nødvendig og trente opp nye ledere. Apostlene arbeidet også tett med profeter, evangelister, hyrder og lærere.

Det nye testamentet advarer mot falske apostler (2. Kor 11:13, Åp 2:2), noe som samtidig bekrefter at det fantes ekte apostler. Hvis det kun hadde vært de opprinnelige tolv apostlene, ville det ikke vært nødvendig med en advarsel mot falske apostler. På samme måte som vi anerkjenner hyrder, lærere og evangelister i dag, finnes det ingen bibelsk grunn til å utelukke at vi også har profeter og apostler i dag.

Profetenes rolle

Det nye testamentet beskriver den profetiske gaven i funksjon i menigheten, men nevner også personer som ble anerkjent som profeter. Profeten Agabus, for eksempel, reiste sammen med andre profeter og forutså en kommende hungersnød, noe som resulterte i en innsamlingsaksjon for de trengende i Judea (Apg 11:27-29). Senere møtte han Paulus og profeterte om at Paulus ville bli tatt til fange (Apg 21:8-10). I Antiokia ble menigheten ledet av et team som inkluderte både profeter og lærere (Apg 13:1). Apostlenes gjerninger 15:32-34 forteller også at Judas og Silas, som selv var profeter, talte mye til oppmuntring og styrke for brødrene.

Profetene samarbeidet tett med apostlene for å spre evangeliet og etablere menigheter. De var anerkjente ledere som ga retningsgivende profetiske ord, forkynte Guds ord, og oppmuntret og styrket menighetene.

Evangelister, hyrder og lærere

I norsk kristenhet er vi ofte mer kjent med evangelister, hyrder og lærere. I Apostlenes gjerninger 8 leser vi om evangelisten Filip, som Gud brukte til å starte en vekkelse i Samaria og til å lede den etiopiske hoffmannen til tro på Jesus. Filip samarbeidet med apostlene Peter og Johannes, som kom til Samaria for å støtte arbeidet. Evangelistens tjeneste fokuserer på å forkynne evangeliet, ofte ledsaget av tegn og under. Der apostlene legger grunnlaget og følger opp, har evangelistene en mer spisset tjeneste. I Apg 8:39-40 ser vi at Gud sendte Filip fra sted til sted for å dele evangeliet.

Ordet "pastor" finnes ikke i norske bibler; det greske ordet "poimēn" er oversatt som "hyrde." "Pastor" er den latinske betegnelsen for hyrde. Hyrdebegrepet er knyttet til eldstetjenesten, slik det beskrives i Apg 20:28-31 og 1. Pet 5:1-3: «De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig; heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte; heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden.»

Hyrdetjenesten handler om å vokte menigheten og være et forbilde. Salme 23 beskriver denne tjenesten godt: Hyrden leder til grønne enger, til hvilens vann, på rettferdighets stier, og gir trøst gjennom dødsskyggens dal. Jesus viser oss hvordan en god hyrde er: Han kjenner sauene, de kjenner hans stemme, og han er villig til å gi sitt liv for dem (Joh 10:11-15).

Lærertjenesten nevnes flere steder, som i Apg 13:1, Jak 3:1 og 1. Kor 12:28. Lærerens hovedoppgave er å undervise i Guds ord og bygge opp menigheten. Gjennom solid og sunn undervisning beskytter læreren menigheten mot vranglære og forvirring: «For at vi ikke lenger skal være umyndige småbarn, som kastes og drives omkring av enhver lærdoms vind…» (Ef 4:14).

Tilbake til bibelske tjenester og begreper

For at Guds menighet i Norge skal være utrustet, sunn og sterk, er det viktig at vi både forstår og anerkjenner disse tjenestene. Vi må også bli fortrolige med å bruke disse bibelske begrepene. Det er underlig at vi uten problemer benytter ord og titler som Bibelen ikke bruker (pastor, prest, biskop, generalsekretær, styreleder, gründer), men vegrer oss for ord som apostel, profet, evangelist, hyrde og lærer. 

Min åndelige far, Reidar Paulsen, uttrykte det slik: "Når vi slutter å bruke bibelske titler og begreper, mister vi etter hvert også det bibelske innholdet."

Om kristent lederskap og underordning

I en tid hvor motstand mot autoritet og individualisme ofte fremheves som idealer, kan prinsippene om lederskap og underordning virke fremmede. Men dette handler ikke om undertrykkelse, men om å leve i ydmykhet, kjærlighet og sann tjeneste – slik Jesus viste oss.

Når jeg var ungdom, hadde jeg en periode der jeg var punker, selverklært marxist og tidvis anarkist. Jeg ble tiltrukket av det radikale og gjorde opprør mot alle autoriteter og rammer. Jeg øsnket å gå min egen vei og lot ingen fortelle meg hvordan jeg skulle leve livet mitt. Men etter et møte med Jesus, begynte han å forandre mitt hjerte. Første steg var å anerkjenne ham som min Herre og begynne å følge ham. Litt etter litt tok han bort min stolthet og opprørstrang. Jeg husker spesielt et skriftsted jeg strevde med.

«Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndighet som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot myndigheten, står derfor Guds ordning imot, og de som gjør det, skal få sin dom.» - Rom 13:1-2

Dette satt langt inne for en ung punker å akseptere, men Gud ble for sterk for meg. Hans godhet driver til omvendelse (Rom 2:4). I vandringen videre med Jesus fikk jeg erfare at å bøye seg for ham var frihet, ikke fangenskap. Jeg lærte at han er en god Herre, og at alle hans rammer er gode.

«Likeså skal dere unge underordne dere under de eldre. Og dere alle må ikle dere ydmykhet mot hverandre. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.»
- 1. Pet 5:5

Underordning handler om ydmykhet, mens opprør mot autoritet er stolthet. Dette var Lucifers synd. Han ville ikke bøye seg, men selv bli Gud (Jes 14:12-15). Når slangen fristet Eva og Adam i hagen, ville han at de skulle gjøre det samme som han. Stolthet og opprør er den grunnleggende synden. For å ta imot evangeliet, må vi gjøre det motsatte: vi må ydmyke oss og underordne oss Jesus Kristus.

Kulturen vi lever i er veldig skeptisk til makt, autoritet og posisjon. Både liberalisme og marxisme har lært oss at underordning er det samme som undertrykkelse. Hierarki er et fy-ord, mens flat struktur er ideelt. Men hva sier bibelen?

«Da han nå hadde vasket deres føtter og tatt på seg klærne, satte han seg igjen til bords og sa til dem: 'Forstår dere hva jeg har gjort med dere? Dere kaller meg Mester og Herre, og dere har rett, for jeg er det. Har da jeg, deres Herre og Mester, vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere. Sannelig, sannelig sier jeg dere: En tjener er ikke større enn sin herre, og et sendebud er ikke større enn den som har sendt ham. Vet dere dette, da er dere salige, så sant dere gjør det.» - Johannes 13:12-17

Jesus bekrefter at han er mester og Herre, men så viser han hvordan man utøver lederskap. Bibelen lærer oss både hvordan vi skal ydmyke oss under autoritet og hvordan vi skal utøve autoritet. Jesus underordnet seg sin Far og æret ham i alle ting. Faderen anerkjente sin sønn, gjorde ham til Herre og gav ham autoritet over alle ting. Jesus var mester og Herre, men tok på seg en tjeners skikkelse. Han la ned sitt liv for oss.

I tekstene om underordning ser vi alltid disse to elementene i forholdet mellom Faderen og Sønnen. Det er både en utfordring til underordning og en instruks om hvordan utøve autoritet. Når vi er under autoritet, blir vi kalt til å ydmyke oss og være lydige. Når vi er i en posisjon av autoritet, blir vi kalt til å lede på samme måten som Jesus gjennom å gi vårt liv og løfte folk opp.

Menigheten blir bedt om å være lydige mot menighetslederne, mens lederne blir bedt om å lede som forbilder, ikke herskere (Hebr 13:17, 1. Pet 5:1-3). Konen blir bedt om å underordne seg sin mann, mannen blir bedt om å elske sin kone på samme måten som Jesus elsket oss og gav sitt liv (Ef 5:22-33, Kol 3:18-19, 1. Pet 3:1-7). Barna blir bedt om å være lydige mot foreldrene sine, og fedrene blir formanet til å ikke vekke sinne i barna eller gjøre dem bitre (Ef 6:1-4, Kol 3:20-21). Tjenere blir bedt om å være lydige mot sine herrer, og herrene blir bedt om å behandle dem godt. Det står til og med at Gud vil gi tjenerne erstatning om de blir behandlet dårlig, og at herrene vil bli dømt om de gjør urett (Kol 3:22-4:1, Ef 6:5-8, 1. Pet 2:18-24).

«Men Jesus kalte dem til seg og sa til dem: 'Dere vet at de som regnes for å være folkets fyrster, hersker over dem, og deres mektige menn bruker makt over dem. Men slik er det ikke blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være deres tjener. Og den som vil være den første blant dere, skal være alles trell. For også Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som en løsepenge for mange.»
- Markus 10:42-45

Historien viser oss at de som gjorde opprør mot myndighetene selv ble tyranner. Den som lærer å være under autoritet kan selv utøve autoritet. La oss ydmyke vårt hjerte og leve etter Guds gode ordninger både i underordning og i hvordan vi leder, både i samfunn, ekteskap, familie, menighet og arbeidsliv. Det er til behag for Gud!

Gud gjør noe nytt, merker dere det?

Det er vekkelsestider! Gud gjør noe nytt! Det skjedde noe på formiddagsmøtet vårt i dag. Det er vanskelig å beskrive, for Gud er alltid nær når vi samles for søke han. Og det har allerede vært en økning av Guds nærvær i flere uker. Men det var en enorm sult og lengsel etter Gud i rommet. Kanskje mer enn jeg har opplevd noen gang. Man kunne merke i atmosfæren at Gud gjorde noe nytt, noe mer, noe kraftigere. Himmelen åpnet seg! Etterhvert begynte folk å komme frem mot scenen og sette seg på kne.. uten at vi hadde hatt noen formell innbydelse til det. Etterhvert var lovsangsteamet liggende på gulvet med lovsangen fortsatte leeenge acapella... vi har lang lovsang til vanlig.. men dette var noe helt annet. Og så begynner folk å komme for å bekjenne synd foran menigheten. Igjen, uten at vi hadde sagt noe om det. Det har begynt! Vil du være med?

2 Krønikebok 7:14
...og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land.

Gud tenner ilden, men vi holder den brennende med å legge ved på bålet. Våre liv! Ydmykelse, bønn, lovprisningsoffer, omvendelse.. Om vi responderer på det han gjør vil ilden øke. Jeg drar til Kentucky i morgen for å se om jeg kan snike meg inn på Asbury University (selv om møtene der ikke er offentlige lengre) og for oppleve vekkelsen på de andre stedene det har begynt å spre seg til. Når jeg kommer tilbake kommer vi til å ha 21 dager med bønn og faste for vekkelse. Men Gud har allerede begynt å bevege seg. Merker du det ikke?

Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken. - Jesaja 43:19

For jeg vil øse vann over det tørste og strømmer over det tørre. Jeg vil utgyte min Ånd over din ætt og min velsignelse over din etterslekt. - Jesaja 44:3

La han få vekke opp vår lengsel. La oss ydmyke oss og søke han. La oss vende om fra synd og legge bort ting som tar vår oppmerksomhet bort fra han. Vi trenger vekkelse!

Vi trenger vekkelse!

Steinar Lofnes - hovedpastor i Jesusfellesskapet

Det Gud gjør på Asbury University i Kentucky berører meg dypt! Vi trenger vekkelse!

Jeg har stor tro på å trofast bygge menighet, disippelgjøre mennesker, gå ut med evangeliet, søke Gud, lese Bibelen. Jeg tror på å ha konferanser, drive bibelskole, sjelesorg, undervise Guds Ord. Jeg tror vi skal lage podcaster, være samfunnsengasjert, drive misjon, og alle de andre tingene vi holder kontinuerlig på med. Og jeg vet at Jesus allerede har betalt prisen for all synd da han døde på korset for 2000 år siden. Og ja, han gav oss oppdraget om å gå ut i hele verden med evangeliet. Og han sendte sin Ånd på pinsedag.

Men vi TRENGER tider av vekkelse!

Vi trenger tider der han utøser sin Ånd over oss. Jeg trenger en stadig fornyelse og forfriskning av kjærligheten til Jesus. Jeg trenger stadig nye møter med Guds nåde og kjærlighet. Jeg trenger stadig at han peker på min synd så jeg kan vende om og bli fri. Jeg trenger at han helbreder meg for tøffe ting vi må gå igjennom. Og jeg trenger ny kraft til å bli stående i det han har kalt meg til. JEG trenger vekkelse!

Vi står i en enorm åndskamp i kulturen vår. Djevelen herjer. Ikke minst på universiteter og studiesteder som er blitt okkupert av farlig ideologi de siste 50-60 årene. Vi trenger hjelp fra Himmelen. Vi er trofaste med alt han har gitt oss og kalt oss til, men vi trenger mer kraft til større gjennomslagskraft i landet vårt. Vi trenger VEKKELSE!

Ja, Gud er allestedsnærværende, og om vi søker han er han å finne. Men til alle tider har han åpenbart seg for enkeltmennesker og på steder. Igjen og igjen har han utøst sin Ånd, og på nytt vist sin herlighet.

Han møtte Jakob da han var på reise, og Jakob kalte stedet Betel. «For her er Guds bolig». Seinere kom Gud med sin herlighet på Sinaifjellet i ørkenen, og hele folket kunne se det. Han snakket til folket med en hørbar stemme. Han kom også i en sky over tabernaklet som var midt i leiren. Han lot sin Ånd falle da Salomo innviet tempelet. Guds herlighet kom så kraftig at prestene ikke kunne bli stående og gjøre tjeneste.

Da Israelsfolket vendte seg bort fra Gud igjen, sendte Gud profeter til å vekke dem og kalle til omvendelse. Elia konfronterte Baalsprofetene på Karmelfjellet og Gud svarte med ild. Da kastet folket seg på sitt ansikt og vendte om til Gud. Da folket kom tilbake etter fangenskap i Babylon brukte Gud Esra til å vekke folket igjen. De hadde forlatt Guds bud. Nå kom overbevisning om synd over dem, og hele folket vendte om til Gud igjen!

Esra 10:1
Mens nå Esra lå gråtende foran Guds hus og ba og bekjente, samlet det seg om ham en meget stor skare av Israels folk, både menn og kvinner og barn. Og folket gråt sårt.

Da Gud kalte Johannes døperen til å begynne å forkynne omvendelse i ørkenen, hadde Israel hatt en lang tørketid. Gudslivet hadde blitt stivt og firkantet, preget av religiøse instutisjoner, og et økende antall regler og bud. De trengte vekkelse! Da Johannes begynte å forkynne omvendelse og dåp, traff det en lengsel i folket. De strømmet ut i ørkenen for å vende om til Gud. Men dette var bare oppvarmingen. Da Jesus sto frem og forkynte at Guds Rike var kommet nær rystet det hele landet. Mengder av mennesker fulgte han, syke ble helbredet, onde ånder ble kastet ut, døde ble vekket opp. Syndere fikk oppleve Guds godhet og vendte om for å følge Jesus. Det endte med historiens viktigste øyeblikk: Jesus døde på korset for hele verdens synder og seiret over djevelen da han stod opp fra de døde.

På pinsedag kom en ny bølge av vekkelse! Den Hellige Ånd falt på de 120 disiplene, og Guds Ånd trakk flere tusen mennesker til stedet der de var. En overnaturlig samling av mennesker! Peter stod frem og forkynte evangeliet, og 3000 mennesker ble frelst og lagt til menigheten. Og vekkelsen fortsatte i flere år. Det skjedde tegn og under, og mennesker ble frelst og lagt til hver eneste dag. I Apg 4 kom menigheten sammen for å be etter at Peter og Johannes var tatt til fange og truet til å slutte å forkynne evangeliet. Menigheten responderte på forfølgelsen gjennom å be i en akkord om mer frimodighet til å forkynne. De ba om at Gud skulle gjøre enda flere tegn og under. Da de hadde bedt, skalv stedet og de ble alle fylt av Den Hellige Ånd. IGJEN! Etter dette økte Guds herlighet og kraft enda mer.

Videre gjennom Apostlenes gjerninger ser vi utbrudd av vekkelse i Judea, Samaria, Antiokia, flere steder gjennom Paulus misjonsreiser, og ikke minst i Efesos der helt uvanlige ting skjedde. Men dette sluttet ikke etter at Bibelen ble nedskrevet. Gjennom historien har Gud igjen og igjen utøst sin Ånd. Både til vekkelse av sitt eget folk og for nå ut til dem som enda ikke kjenner han. I Europa og Norge har vi sett bølger av vekkelse igjen og igjen.

Vi trenger vekkelse mer enn noen gang! Derfor er jeg utrolig glad for det jeg ser skje i Asbury. Jeg elsker at sultne folk drar dit for å bli berørt av Gud, og ikke minst at de tar det med seg hjem. Nå sprer det seg til stadig flere universiteter i USA. Mer Gud! Min bønn er at det sprer seg over alt. La det skje her Gud!

For oss som elsker Jesus, har erfart utøselse av Den Hellige Ånd, og arbeider hardt for evangeliet uke etter uke, er nyheten om vekkelse fantastisk. Det vekker lengsel og tro på at vi skal se mer av hans rike hos oss. Og vekkelse smitter, det har det alltid gjort. Derfor reiser jeg over til Asbury så snart jeg har mulighet. Jeg vil erfare det selv, jeg trenger et nytt møte med Jesus og jeg har lyst å se det spre seg til Bergen og Norge.

PS: Vær veldig veldig forsiktig med å gå imot vekkelser. Ransak ditt hjerte, søk Gud, ydmyk deg for han. Hvis du er skeptisk og urolig, vent. Følg Gamaliels råd:

Apg 5:38-39

Og nå sier jeg dere: Hold dere unna disse mennene. Slipp dem fri! For dersom dette er menneskers vilje og verk, blir det ingenting av det. Men er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem. Pass dere, ellers kan det vise seg at dere kjemper mot Gud.

En god og en dårlig nyhet

Steinar Lofnes - hovedpastor i Jesusfellesskapet

Budskapet om at Jesus døde på et kors for å betale våre synder har forandret mitt liv! Jeg har tatt imot frelse ufortjent, bare på grunn av hans nåde. For en glede og frihet det gir å vite at alle mine synder et tilgitt.

Ef 2:4-5
Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst.

Dette er evangeliet, de gode nyhetene! Men Guds nåde er bare gode nyheter for de som skjønner at de trenger den. De gode nyhetene forutsetter de dårlige nyhetene, at vi er fortapt uten Jesus. Min opplevelse er at det er mindre og mindre forkynnelse av synd i landet vårt. Jeg tror dette bygger på en manglende forståelse av hvordan evangeliet virker med kraft. Fordi vi ikke vil fordømme eller skape skam, unngår vi snakke om synd til de som ikke er kristne. Jeg tror vi er redde for å skremme folk bort gjennom å trykke på denne ubehagelige sannheten. Derfor vektlegger vi de oppmuntrende sidene av den kristne budskapet. Men å snakke om synd er en forutsetning for å forstå korset. Evangeliet er Guds kraft til frelse (Rom 1:16), men da må vi forkynne hele evangeliet.

Gal 1:8
Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!

Dette er heftige ord fra Paulus! I Galatia var problemet at noen kom inn i menigheten og forkynte at de måtte holde loven for å bli frelst. I Norge har vi det motsatte problemet at vi tror vi kan forkynne nåde uten at loven har avslørt vår synd. Begge deler er et annet evangelium.

Lenge før jeg ble pinsekarismatisk pastor, vokste jeg opp på bedehuset. Der lærte jeg begrepet «lov og evangelium». Dette konseptet er ikke forbehold lutheranere, men det er en beskrivelse av hvordan evangeliet ble forkynt i Det nye testamentet. Det fungerer fortsatt i 2023.

Rom 3:19-20
Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.

Hensikten med loven er ikke at vi kan bli frelst gjennom å prøve å holde loven, men at vi skal skjønne at vi trenger Jesus. Når vi konfronterer synd ved loven virker Den Hellige Ånd og viser oss at vi trenger tilgivelse (Joh 16:8). Det kalles erkjennelse av synd. De dårlige nyhetene er til for at vi skal innrømme vår tilkortkommenhet, de gode nyhetene er for å se at Jesus er vårt eneste håp. Vi lurer oss selv hvis vi unngår den ubehagelige delen av vårt budskap.

Såpe er til for å vaske bort skitt. Medisin er for å gjøre oss frisk fra sykdom. La oss ikke stjele menneskers mulighet til å oppleve den enorme gleden av å ta imot en gave vi vet vi ikke fortjener. Når vi er klar over vår synd blir Jesu død på korset gode nyheter!

Apg 2:36-38
Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet. Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre? Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave.

På pinsedag stod Peter foran mange tusen mennesker og sa det mest støtende man kunne si til en jøde. Jesus er Herre og Messias, men dere drepte han dere har ventet på! Denne konfrontasjonen gjorde at Den Hellige Ånd viste dem deres synd. Det stakk dem i hjertet og de var klar for å vende om og ta imot tilgivelse for deres synder.

La oss forkynne hele evangeliet!